Dyra på gården

Kystgeit

I høst fikk vi endelig geiter til gards! Denne flokken med kystgeit skal rydde kratt og pleie kulturlandskapet her på Veset i årene som kommer. De er allerede godt i gang, og er du heldig møter du de på jobb langs Kraftledningsveien. Her har vi brukt vår og sommer på å rydde beiter og montere nye gjerder.

Kystgeita er en unik norsk geitestamme som har vært holdt for kjøttproduksjon, isolert fra den vanlige melkegeita i Norge. Kystgeita har tradisjonelt vært holdt for å produsere kjøtt i en driftsform tilpasset det bratte landskapet og det barske norske klimaet. Driftsformen og matskikkene knyttet til kystgeitholdet er kulturhistorisk unike med nasjonal bevaringsverdi, der pinnekjøtt og spekelår er særlig ettertrakta.

Kystgeitene går ute mesteparten av året, men tas inn på seinvinteren og kjeer inne tidlig om våren. Dette for å verne de nyfødte kjea fra rovfugler, og for å holde dyra tamme. Moregenskapene til kystgeita er gode og familier med to og tre generasjoner holder ofte sammen.

Kystgeitene som er igjen, er siste resten av en spesiell norsk rase som tidligere ble kalt kjøttgeit, villgeit eller utegangergeit. Den er i dag truet, hovedsakelig fordi det er få dyr som er spredd på få besetninger. Fra et bevaringssynspunkt er det derfor ønskelig og nødvendig at rasen vokser, både i antall dyr og besetninger. Det håper vi å bidra til her på gården, og håper at de bratte fjellene og det barske klimaet her i Øvre Telemark minner litt om Vestlandet der denne geita stammer fra.

Kilder: Nibio, Stad kystgeitlag

Mangalitsa

Mangalitsasvin eller ullgris er en griserase som er vanligst i Ungarn og deler av Sørøst-Europa. Grisene får langt kruset hår som ser ut som ull, og kan ha ulike farger som hvit og rødbrun. Grisungene er ofte stripete, som villsvinunger.

Mangalitsasvin er dekket av hår og får et 7 cm tykt fettlag, noe som gjør den mer hardfør enn vanlige griser. De trives derfor ute året rundt. Grisene leter ivrig etter mat i skog og mark, og ungene trenger ikke noe ekstra varme. Her på gården jobber de flittig med å rydde gamle jorder og beiter, og kan gå fritt inn og ut av grisehuset.

Grisen produserer mye fett og lite magert kjøtt, og bruker lang tid på å nå slaktevekt sammenlignet med moderne grisetyper. Kjøttet blir regnet som meget godt på smak og er godt marmorert, er svært næringsrikt og inneholder en mindre del mettet fett og en større del umettet fett. Kjøttet benyttes blant annet mye til pølser.

Forløperen til ullgrisen har aner tilbake til 1830-tallet, og den ble etterhvert oppført som egen rase i Ungarn i 1927. Rasen fikk navnet Mangalica som kommer fra serbokroatisk mangala svinija, ‘velfødd gris’ eller mangulica, mangulac, ‘småfeit’.

I 1973 ble grisen vernet av ungarske styresmakter. Interessen har vokst gradvis og i 2000 var det registrert 1 049 purker av rasen Mangalitsa i Ungarn. Også i andre land er interessen økende, i Norge, Danmark, Østerrike, Tyskland, Storbritannia, USA og andre land.


Islandshøns

Landnámshæna (is.) er en hønserase fra Island. Landnåmsfolket fra Norge hadde med seg høns til Island da de utvandra mot slutten av vikingtida, og islandshønene har sin nærmeste slektning i den sørvestnorske Jærhøna. Islandshøna er en landrase, som over tid har tilpasset seg det harde klimaet den lever i. Variasjonen i genene er derfor stor.

Hønene blir relativt store (rundt 2 kg), og har en stor variasjon i kam, fjærdrakt og skinn- og fotfarge. De er stabile eggleggere og har gode rugeegenskaper. Egga er relativt store (50–65 g). Islandshønene er hardføre, nysgjerrige og flinke til å finne sin egen mat. Her på gården går de fritt inn og ut av hønsehuset, og leter ivrig etter mat selv store deler av året. De går godt overens med andre dyra på gården, og følger døgnets syklus. Når skumringen kommer har de gått og lagt seg.

Islandshøns er hjemmekjære, har gode flokkegenskaper, og gjemmer seg raskt unna når noen værer at det er fare på ferde. De er tilpasningsdyktige og spiser det meste. Til høner å være har de gode flygeegenskaper, men trives best i kratt, skog og høyt gress.

Massiv import av kommersielle hønseraser fra 1950-åra førte til at islandshønene nesten ble borte fra Island, men fra 1970-åra og utover har det vært gjort aktivt bevaringsarbeid, og bestanden er på vei opp igjen. De første islandshønene i Norge ble innført i 1996, og det finnes et aktivt entusiast- og oppdrettermiljø.

I motsetning til landrasene har selektivt fremavla hønseraser har en mer homogen genetikk, fordi man har avlet frem ønskede egenskaper som større egg eller raskere vekst til industrielle formål. I denne prosessen kan andre viktige egenskaper ha blitt borte på veien. Det biologiske mangfoldet hos slike raser er begrenset, de kan være mindre hardføre for sykdom og klare seg dårligere ute i naturen.